låte

From Old Norse láta, from Proto-Germanic *lētaną. Doublet of la and late.

• IPA^(key): /²loː.tə/

låte (present tense låter, past tense låt, supine and past participle lått, present participle låtende, imperative låt)

1. (intransitive) to make, emit a sound; to sound

• “låte” in The Bokmål Dictionary.
• “låte” in Det Norske Akademis ordbok (NAOB).

• tåle

• låta, laata (verb)

From Old Norse láta, from Proto-Germanic *lētaną. Doublet of la and late.

• IPA^(key): /²loː.tə/

låte (present tense læt, past tense lét, supine låte, past participle låten, present participle låtande, imperative låt)

1. (intransitive) to make, emit a sound; to sound

   Det pianoet læt fælt.

   That piano sounds awful.

2. (intransitive, also impersonal) to seem, bode

   Det læt ille. ― It bodes ill.

3. (transitive, intransitive) to say, utter
4. (transitive, intransitive) to play (an instrument)

• låst
• låt
• læte

låte

1. neuter singular of låten

• “låte” in The Nynorsk Dictionary.
• “låta”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016
• “laata” in Ivar Aasen (1873) Norsk Ordbog med dansk Forklaring

• tåle